Hundens anatomi og fysiologi

---

Hunden har kraftige muskler, hjerte og lunger som tåler store påkjenninger, tenner som er skapt for å gripe, holde og rive i stykker, pels med ypperlige isolasjonsevne, og en luktesans så utrolig velutviklet at vi mennesker egentlig ikke kan fatte det. Selv om hundens forhold til mat fremdeles er preget av dens fortid med jakt på byttedyr og tilfeldige levninger i avfallsdynger, har den fått bedrede forhold for reproduksjon etter at den ble domestisert. Et super-tilpasningsdyktig nervesystem, som omfatter alle kroppsfunksjoner og dessuten styrer følelsesmessig kontroll, styrkes ytterligere av en effektiv hormonproduksjon.

Benbygningen
Hundens benbygning (skjelettet) danner en ypperlig ramme for kroppen. En kraftig skalle omgir hjernen, med dype beskyttende hulninger for øyne og ører. Foldene i nesens membraner er festet til fine, ørsmå benkonstruksjoner som ligger beskyttet av snuten. Virvlene i hals og rugg har utspring som tjener som flest for kraftige muskler, og derved gir stor fleksibilitet under løp. Lange ribben danner brystkassen, som beskytter hjertet, lunger og lever. Skuldrene og hoftene fungerer som kuleledd, som gjør det mulig for lemmene å bevege seg lett og presist. Systemet holdes sammen av sterke, elastiske sener og bånd, samt en mengde muskler som er tilpasset store påkjenninger.

 

Benbygningens vekst
De første hundene var på størrelse med en dingo, og benbygningen var ferdig vokst ved 10 måneders alder. Alt for 5500 år siden hadde selektiv avl resultert i mastiffer med benbygning som fortsatte å vokse inntil hunden var 18 måneder gammel.

En lang rørknokkel hos en valp har til å begynne med en hul, bruskaktig struktur. Etter hvert som hunden vokser, går brusken over til fast ben. Utsiden av rørknokkelen er dekket med benhinne (periost), som produserer nye benceller og øker tykkelsen av bensubstansen. 

På innsiden blir gamle benceller stadig erstattet, slik at benveggen (cortex) holder seg jevntykk. Lengdeveksten skjer ved enden av rørknoklene, ved vekstplatene (epifysene). Disse bruksaktive vevene går etter hvert over til fast ben.

Vekstområdene blir kraftig påvirket av hormoner – jo tidligere kjønnsmodenheten inntreffer, dess tidligere blir veksten av benbygningen avsluttet Store raser blir senere kjønnsmodne enn de små, og dette gjør at veksten i benbygningen kan fortsette i lenger tid.

Redusert størrelse
Selektiv avl har gått to ulike veier for å gjøre hundene mindre. Den ene er å minske størrelsen på hele benbygningen, men beholde proposisjonene. Raser som Chihuahua, Yorkshire terrier og italiensk greyhound er et resultat av slik avl på miniatyrstørrelse.

Den andre måten er å avle på «dvergben», dvs å beholde alle normale forhold i benbygningen bortsett fra i for- og bakben, som er svært forkortet. Basset hund og dachsbracke er typiske eksempler på dette. Begge disse måtene å redusere størrelsen på kan finne sted samtidig, og frembringe raser som dvergdachshundene, Både dvergpreg og forminskning forkommer i naturen, men har ved menneskers inngripen blitt forsterket i hundeavlen.
Ledd
Ben er forbunden med bruskaktige ledd, som virker som støtdempere. Hvert ledd er omgitt av en leddkapsel, som er fylt med en smørende leddvæske. D bruskatige benendene har en hvitskriende og glatt overflate, som tillater fri bevegelse og tar imot harde støt nå når hunden lander på bena under løping. Leddbrusken får sin næring vekstplatens blodforsyning og fra leddvæsken. Et ledd kan bli betent, eller det kan produsere for mye leddvæske pga. skade, sykdom eller allergisk reaksjon.
Leddbånd og sener
Leddbånd binder kroppens ben sammen og tillater bevegelse i bestemte retninger, mens de hindrer andre bevegelser om kanskje kan skade ømtålige deler av kroppen. Overvekt overbelaster visse leddbånd og kan gjøre at de brister. Sener er de elastiske musklene som fester musklene til skjelettet. Hundens sener er spesielt fint konstruert, og senskader er sjeldne

Forskjellig hodeformer
Det finnes tre grunnleggende skalletyper. Ulvens skalle er blitt forlenget for å bli Salukiens dolichopephale hodeform, og forminsket for å frembringe poinerens mesocephale hodeform.

Den er blitt ytterligere forkortet for å få fram det brachycephale boxerhodet. I den ekstreme formen for et brachycephalt hode forsvinner snuten helt, som hos mopsen.

Benbygnings- og leddsykdommer

Skiveutglidning
Ryggmargen ligger i ryggmargskanalen og er beskyttet av ryggradsknoklene. De holdes sammen av sterke leddbånd og holdes fra hverandre av støtdempende fibrøse puter som kalles mellomvirvelskiver. Med økende alder kan skivene bli ujevne og tørre, spesielt hos dvergrasene, og har lett for å presse seg opp mot ryggmargen. Vi får da en skiveutglidning eller skivebrokk.
Avrevne knesener
Anatomisk sett er den svakeste delen i bakbena kneleddet, hvor to sener (kryssbåndene) holder leddet sammen. Hvis det konstant legges for store trykk på disse kryssbåndene, vil det fremre leddbåndet få brister eller ryker tvers av. Dette medfører at benet ikke lenger kan bære vekt, og hunden halter. Dette skjer oftest hos overvektige, middelaldrende hunder.
Hofteleddsdysplasi

Dette er en misdannelse i hofteleddet. Lårbenshodet er ikke normalt utviklet, samtidig som hofteledds skålen er for grunn. Lidelsen er vanlig blant store og svært store raser, men kan også inntreffe hos små raser. Lårbenshodet har en knudret overflate, og passer ikke inn i hofteleddskålen. Til slutt vil brusklaget på lårbensholdet slites av mot de ujevne kantene på hofteleddskålen, noe som gir en smertefull betennelsestilstand (artritt). Hos visse raser fins det sterkt arvelig disposisjon for hofteleddsdysplasi.
Smerter i albuen
Hos rasktvoksende raser som f.eks. Berner Sennen, hender det av og til at en del av bruken i albuleddet «dør» og løsner, og flyter fritt i leddkapselen. Dette gir halthet og smerte, tidvis med hevelse og varmeutvikling. En slik «leddmus» må fjernes kirurgisk. Lidelsen ser ut til å være arvelig innen visse raser.

 

Kilde: Den store boken om hunder